Fremtidsutsikter

Flere har spurt om jeg kan skrive litt om fremtidsutsiktene.
Både legen på smertepoliklinikken og fysioterapeuten på Rikshospitalet har forespeilet oss en stor forbedring til sommeren. Barn har relativt stor sjanse til å bli bra, i motsetning til voksne, og da spesielt hvis de kommer raskt under behandling. Med "raskt" menes innen det har gått 6 mnd fra de ble syke. Desto lenger tid det tar før behandlingen kommer i gang, desto lengre tid tar det å bli frisk (les eksempel under linken "barn og crp" øverst på bloggen min).

Jeg tok opp denne tråden med fysioterapeuten hennes på Riksen senest på mandag. Jeg spurte om det de omtaler som frisk vil si at hun har kastet krykkene, men at det allikevel blir vondt ved for stor belastning. Eller om hun da mener 100% fri for smerter og plager. Hun svarte da at hun mener helt fri for smerter og plager. De har kontakt med de fleste barna med CRP de har hatt inneliggende de siste årene, og de aller fleste har blitt helt friske, uten noen symptomer. De har kontakt med kun to stykker som ikke har blitt helt bra.

Lisa kom i gang med øvelser allerede kort tid etter at hun fikk vondt og har holdt på med dette det meste av høsten. I tilegg har hun fått medisinsk behandling i form av medisiner og nerveblokkade. Hvis det stemmer at man har bedre utsikter for full tilheling hvis behandlingen kommer i gang innen det har gått 6 mnd så vil jo hun ha gode utsikter for å bli bra.

Det er vanskelig å tro på det når man ser hvor vondt hun har nå, og hvor utrolig smertefullt og vanskelig det er for henne å gjøre de små øvelsene hun skal gjøre. På Riksen vet jeg at det kommer til å bli mye mere trening enn det vi gjør her hjemme, og mange flere øvelser som i starten vil provosere fram store smerter. Gruer meg VELDIG til dette, forstår ikke helt hvordan det skal gå. Samtidig vet jeg at det er andre som har klart det før henne, og endel av de har vært ennå verre enn henne. Klarer de, klarer i allefall Lisa for hun er den tøffeste lille jenta jeg vet om :-) (......hørtes jeg ut som ei "Myrsnipe-mor nå)

Heldigvis er jeg født som en optimist og velger da å tro at dette skal gå bra.

Lengter etter å se Lisa stå å danse å mime foran speilet eller gjenspeilet av seg selv i stuevinduet på kveldstid.
Vi krysser fingrene!