CRPS fører ofte med seg noe som kalles allodyni og hyperestesi. Allodyni er direkte oversatt "smerte ved lett berøring og andre stimuli som normalt ikke gir smerte". Hyperestesi betyr overfølsomhet.
Hos Lisa viser allodyni og hyperestesi seg vet at hun får store smerter og ubehag hvis hun berører huden på foten eller leggen, tar på sokker, tar på bukse og å bruke sko er helt umulig. Hun kan også oppleve det mer smertefullt å få kald luft på benet (feks at det blåser gjennom sokken eller luft fra ventilasjonen i bilen. En annen ting som også har vært veldig smertefullt for henne har vært å sitte i bilen når den kjører over dumper, kuler osv i veibanen. Hver gang bilen har "ristet" litt har det kommet høye "au" fra baksetet, og mange ganger gikk det så tårene sprutet hos henne. Dette har heldigvis blitt mye bedre nå. Det hender hun sier au når vi kjører over større humper, men det er langt ifra slik det var tidligere. Å ha foten i kontakten med gulvet er per dags dato helt umulig, og skal hun sitte på gulvet eller ha bena oppi sofaen sitter hun som regel med yttersiden av leggen og foten ned mot underlaget da det er minst vondt da.
For å bedre denne tilstanden må hun gjøre en rekke øvelser for å "lære" kroppen igjen at det å berøre huden ikke er farlig også kalt sensibilitetstrening. Det er om å gjøre å trene på det som vanligvis er normalt. I starten trener man ofte ved å stryke en bomullsdott eller et silkeskjerf over huden for så etterhvert å prøve seg fram med grovere stoffer, berøring med fingrene eller hånden, sparke på ballong, smøre med krem osv. Etterhvert som overfølsomheten avtar kan man prøve å få på mer ettersittende sokker (hvis det har vært umulig tidligere) eller en sko som ikke sitter for stramt, berøre gulvet med fotsålen, sparke/dytte borti en lett ball osv.
Lisa har som nevnt tidligere ikke gjort noen øvelser fast siden hun var innlagt på Riksen i mars.
I dag fant jeg derimot fram et florlett silketørkle og spurte om hun ville prøve å stryke det over huden en gang. Jeg sa at hvis hun ville skulle hun bare gjøre dette en gang i dag, og så kunne hun feks stryke det over foten to ganger i morgen.
Først så hun veldig skeptisk ut, men plutselig tok hun tørklet og strøk det fort over leggen og foten en gang. Hun syntes det var ubehagelig, men det gikk tross alt fint :-)
Etterpå gikk hun i dusjen og vasket foten med såpe, tørket den og smurte på litt krem. Det å berøre huden når hun såper den inn, tørker og smører er veldig ubehagelig for henne men, hun var kjempeflink som gjorde det. Ikke virket det som om hun fikk mer vondt i etterkant heller.
Da hun var ferdig skrev hun stolt opp alt sammen på et skjema vi har laget. Der skal hun notere hver gang hun gjør noen øvelser her hjemme, og en gang i uka skal hun få en liten premie :-) Det er greit å ha en "gulerot" å strekke seg mot.
Slik ser skjemaet hennes ut. Hun har pyntet det litt så det skal se litt koseligere ut .
Det er så deilig når ting går av seg selv. Det var egentlig bare et lite uskyldig forslag fra min side, uten noe som helst press. Vi har de siste månedene opplevd at hun som regel sier nei til å gjøre de små øvelsene vi har fått beskjed av ortopeden om at hun bør gjøre imens bruddet gror. Hun unnskylder seg da som oftest med at "nei, jeg vil ikke nå, men jeg vil prøve siden". Derfor ble jeg gledelig overrasket over at hun ville i dag. Det er tydelig at motivasjonen begynner å komme på plass igjen, og at behandlingen virker :-)
Jeg er så utrolig glad i kveld! Det er herlig å se at hun prøver uten å bli redd, og i skrivende stund kjenner jeg at positiviteten bobler. Dette skal gå bra!
Lisa er supertøff og hun har flinke folk rundt seg som hjelper henne. Bare hun får tid på seg og man tar ett skritt av gangen uten å presse og mase på henne tror jeg at dette vil gå den rette veien :-)
