Nå har jeg prøvd en uke å få tak i legen som har Lisa på smertepoliklinikken uten hell. Vi trenger å få noen gode råd om hva vi skal gjøre når smertene er som verst. Ønsket også å diskutere hva vi skal gjøre i forhold til treningsopplegget hennes. Vi vil så gjerne at hun skal klare øvelsene hun skal gjøre, og vi har jo sett hvor fort symptomene forverres hvis hun ikke trener. Men, hvordan i alle dager skal vi få henne til å gjøre øvelsene når de utløser så store smerter? Det hjelper ikke å lokke og lure, oppmuntre, trygle eller be, og tvinge henne er helt uaktuelt. Vi må få til et samarbeid. Dette samarbeidet har gått trått etter de to siste ukene hvor hun hadde flere smertetopper. Jeg forstår så godt at det er vanskelig å motivere seg til å gjøre øvelser som gjør kjempevondt, og som fører til at hun får mye mer smerter etterpå. Det hadde vært godt å få høre hva "ekspertisen" har å si om dette, og å høre om hun har noen forslag til hvordan vi kan løse dette.

I går la jeg til slutt igjen en beskjed i ekspedisjonen på smertepoliklinikken med spørsmål om hun kunne ringe tilbake. Utpå dagen måtte jeg ut å kjøre en tur, og da ringte telefonen. I det jeg skulle ta den konket den selvfølgelig for strøm. Det er så typisk!

Jeg fortet meg å koble i laderen, og håpet at hun ville ringe tilbake, men det gjorde hun selvfølgelig ikke.......kanskje hun ringer i løpet av ettermiddagen i dag? Det er håp i hengende snøre.

Lisa klaget over vondt i kroppen og halsen på morgenen i går. Utpå dagen fikk hun feber, og formen dalte. Det endte med skikkelig sår hals, feber, hodepine og kroppsverk. I dag har formen vært litt bedre og feberen har vært lavere. Det er godt at hun ble syk nå, og ikke når hun skal være på riksen, for da hadde det vel spøkt for det oppholdet.

Ute snør det tett, tung, bløt snø. Men, vi har kost oss inne med nystekte vaffler og kakao.

Nå har prinsessen satt føttene i fotbad...pene damer gjør vist det av og til :-)