Så godt når alt går riktig vei!

For tre uker siden kunne jeg ikke forestille meg hvordan Lisa noensinne skulle klare å ta steget å begynne å bevege og bruke benet sitt igjen, men plutselig kom vendepunktet alle har snakket om og etter det har utviklingen skjedd i et forykende tempo. Hva var det som gjorde at alt snudde?
Lisa sier selv at smertene har blitt litt mindre, men jeg tror også at en veldig viktig del av dette har vært at hun har turt å prøve. Hun har mange dårlige erfaringer fra i vinter hvor hun fikk store smerter ved økt bevegelse, noe som igjen gjorde henne veldig redd. Nå har hun derimot blitt så mye bedre at hun ikke får slike smerter etter aktivitet, men dette kunne hun bare finne ut ved å prøve seg fram selv.
Alle mennesker er forskjellige, også de med CRPS og for Lisa ble smertene et problem som måtte jobbes med på flere plan. Takket være dyktige folk har hun kommet dit hun er i dag, og vil forhåpentligvis snart hoppe og sprette rundt.
Hun har ikke kommet dit via den "tradisjonelle" behandlingen av CRPS med store doser fysioterapi, men i steden har trygghet og oppmuntring til egeninnsats vært viktig.
Det har også vært en stor motivasjonsfaktor for Lisa å ha andre med CRPS å sammenlikne seg med og få tips, råd og oppmuntring fra. Det å se at ting virkelig fungerer for andre har gjort at hun også har villet prøve.

Jeg grøsser når jeg tenker på alle bekymringene, lange sykehusdager,  tårer og fortvilelse som har vært det siste året, det er jammen godt at vi mennesker er skapt slik at vi glemmer fort. Det er så godt når alt går riktig vei :-)

Per dags dato kan hun gå små strekninger uten krykker (det lengste hun har gått er ca 40 meter). Hun klarer ikke å gå normalt, benet er skråstilt ut fra kroppen, hun halter og går mest på ene siden av foten fordi det gjør vondt. Dette er selvfølgelig ikke det mest gunstige, men jeg syntes uansett at det er flott at hun prøver seg fram, og vi ser jo at gangen hennes blir bedre og bedre for hver dag :-)
Når hun går med krykker har hun stort sett den vonde foten nedi bakken og belaster den lett. Sko har hun også på hver gang hun er ute, hun har til og med klart å presse på seg en gummistøvel flere ganger.

Når hun svømmer i sjøen klarer hun nå å ta skikkelige beinspark, hun kommer seg opp og ned badestigen ved å bruke den vonde foten også og hun hopper og tar bomba ut i vannet.

Overfølsomheten i huden er utrolig mye bedre. Her om dagen ba hun meg om å stryke på benet (vanligvis smører hun og tar på det selv) og da fikk jeg lov å massere henne også. Enkelte punkter/områder var smertefulle, men stort sett gikk det veldig bra! Selv har hun ingen problemer med å ta på benet lenger.

Hun skal ha tre uker fri fra fysioterapi nå da vi har ferie og på fredag hadde hun forhåpentligvis siste time hos fysioterapeuten hos smerteteamet på Riksen. Vi skal bare innom en tur i september å levere TENS apparatet.
Hun og sykepleieren som har hatt mye kontakt med Lisa ble så glade da de så Lisa omtrent komme løpende inn på avdelingen på krykker. De har nemlig nesten bare sett Lisa liggende i sykehusseng eller sittende i rullestol. Fysioterapeuten ble så glad at hun gav Lisa en god klem! Gjett om Lisa var stolt :-) De har vært en stor trygghet og motivasjonskilde for oss og ikke minst for Lisa. Dette er mennesker hun har følt seg veldig trygg på og som har hjulpet henne et stort steg videre!
Det er nesten uvirkelig å tenke på at dette er en epoke vi sannsyneligvis kan legge bak oss snart, det er en god følelse!

Forrige uke ble det tatt mål av tykkleggene til Lisa. Det er 4,3 cm forskjell i tykkelsen på det friske og det vonde benet. Musklene i leggen må bygges opp igjen, men det regner fysioterapeuten til Lisa med at kommer til å gå fort og greit i og med at Lisa har blitt så flink til å bruke benet sitt og er så aktiv.
Fysioterapeuten hos smerteteamet sammenliknet også lengden på leggene og føttene hennes. Det er en viss forskjell, men hun mener at disse knoklene vil vokse og jevne seg ut med knoklene på det friske benet nå som hun har begynt å bruke benet igjen.

Nå håper vi på mange gode sommerdager framover hvor vi kan nyte sol og varme. Vi krysser fingrene for at denne framgangen bare vil fortsette og at det bare vil gå en vei.
Det blir spennende å se hvor langt hun har kommet når skolen starter igjen, kanskje hun vil klare fulle dager, og uten assistent.....tiden vil vise :-)

Ønsker dere en riktig god sommer!
Klemmer fra en glad mamma!